OVERVINNER SYKDOMMENE! (charlotteohre)
Forside Add meg Om meg Kontakt

OVERVINNER SYKDOMMENE!



2016 har vært et år som har bydd på utrolig mange utfordringer. Utfordringer for meg selv, venner, familie og kjæreste. Jeg har hatt et vanskeligere år enn de fleste vet. Jeg har to sykdommer, sykdommer som ikke synes på utsiden. Jeg blir sjeldent forstått. Jeg isolerer meg fra så og si alt. Jeg har fortalt smått om det på en tidligere blogg jeg hadde, men siden jeg har laget en ny blogg, skal jeg fortelle den samme historien, men jeg skal legge på den siste tiden som har vært vanskeligst.

Jeg har alltid vært en kjempe fornøyd, men sjenert jente. Jeg var mye med familie og venner og trivdes i det livet jeg levde. Jeg hadde det rett og slett helt fantastisk. Jeg kunne ikke vært mer lykkelig med de menneskene jeg hadde rundt meg. Ja, jeg ble mobbet som liten, men jeg hadde så gode mennesker rundt meg og som støttet meg og hjalp meg gjennom de små periodene med mobbing. 



 

Jeg tror det må ha vært i 5.klasse alt sammen startet. Begynnelsen var veldig bra, men det snudde brått. Jeg kom hjem fra skolen og så at bilen ikke var hjemme, noe som var veldig uvanlig fordi både mamma og pappa jobber noen meter fra huset vårt. En venninne av mamma bodde hos oss, og henne var heldigvis hjemme. Da jeg kom inn i gårdsplassen og når kikket bak hekken, så jeg at venninnen til mamma var litt nervøs. Jeg skjønte at noe hadde skjedd, men noe mer visste jeg ikke. Hun spurte om jeg kunne komme bort å sette meg på fanget hennes. Jeg gjorde det, og kjente at jeg ble enda mer engstelig. "Moren din måtte kjøre til sykehuset. Når hun kom ut av dusjen var hele armen hennes helt blå" Jeg ble kjemperedd og visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Det tok en stund før de fant ut av hva det var, og det viste seg å være en blodpropp som satt i skulder/nakke område. Jeg ante ikke hva blodpropp var, men jeg husker jeg var livredd. Hvis jeg ikke husker feil, så jeg for meg at det var en ekte propp i armen til mamma. Jeg var jo liten og hadde mange fantasier. Dette skjedde så brått. Hun var fin når jeg dro på skolen, og når jeg kom tilbake fra skolen var hun på sykehuset. Jeg bestemte meg for å være mer med familien og mindre med venner. Jeg fikk rett og slett et sjokk, at ting kan endre seg så fort. Jeg var redd for at ting skulle snu så fort igjen, så jeg var mye med mamma i denne perioden. Siden jeg ikke hadde vært ute av huset på en stund, utviklet jeg sosialangst, sakte men sikkert. 

Etterhvert begynte tankene å gå over til ungdomsskolen. Jeg hadde vært en del med mamma og tenkte at jeg måtte gi slipp en dag. Jeg kan ikke passe på henne hver dag, uansett hvor mye jeg elsker henne. De to første årene på videregående var fantastiske. Jeg ble verken mobbet og jeg følte ikke så mye på angsten jeg hadde. Når jeg var på skolen kom jeg i en liten boble som gjorde at jeg kunne flyte gjennom skoledagen uten angst, jeg var heldig. Sommerferien til 10.klasse snudde alt sammen seg igjen. 

Mamma ble syk for andre gang, men denne gangen var verre. Jeg husker jeg begynte å lure på hvorfor mamma hadde fått så stor mage. Er hun gravid, tenkte jeg. Men etter en stund dro hun endelig til legen, og det var virkelig på tide! Hun hadde fått væskeansamling i magen og måtte tømme magen for 10 liter med vann. Det så jo rett og slett ut som at hun var høygravid. Men det var ikke bare væskeansamling...


Før og etter tømming av væske

Hun hadde i tillegg fått kreft. Kreft er skumle greier! Hun hadde mest sannsynlig hatt kreft en stund, men at hun ikke la merke til det før magen ble stor. Hun fikk time ganske så fort til å operere, og hun var heldig! Hun hadde kreft i eggstokkene, og svulstene hadde også begynt å legge seg fint rundt tarmen. Hun hadde flaks at det ikke hadde kommet lenger, og at det ble fjernet da det ble fjernet. Hun begynte på cellegift og tålte cellegiften veldig bra, ble ikke dårlig i det hele tatt. Jeg tror at dette gikk så bra på grunn av mamma sin sterke positivitet og styrke.

Nå er det snart to år siden, og skal jeg vært helt ærlig, så gnager det enda. Jeg er veldig glad for at det gikk så bra som det gjorde! Men hun ble syk to ganger for mye. Jeg vil bare forklare, spesielt til familie, hvorfor jeg har vært så isolert.

Mennesker reagerer forskjellig på alt. Noen tåler masse, mens andre tåler mindre. Jeg tåler lite. Jeg er en veldig følsom person som tar ting lett til meg, og jeg kan granske på ting veldig lenge. Jeg har utviklet sosialangst og depresjon. Jeg sliter med meg selv, jeg sliter med å se det positive i ting. Jeg er sliten hver eneste dag. Jeg har lite av den lykkefølelsen jeg trenger. Det er vanskelig for meg å skrive dette, men det er i håp om at dette skal hjelpe MEG. 

Mitt aller viktigste nyttårsforsett er MEG SELV. Jeg må være mer sosial, tenke mer positivt, og bli den Charlotte jeg en gang var. Jeg orker rett og slett ikke å være i kjelleren mer, det er mørkt og trist. Jeg håper dette året bringer masse glede og LYKKE! Jeg har allerede lagt planer for at dette året skal bli bedre enn det forrige. Jeg blir 18 og det skal feires, jeg skal på Slottsfjell, jeg skal ta lappen og jeg skal leve livet!

Vil anbefale aller jenter/damer å ta gynekologisk undersøkelse fra 25 årsalderen. 

 

  • 2 kommentarer


    Kristin06.01.2017 kl.18:45

    Jeg må si det falt en liten tåre her når jeg leste innlegget. Jeg hadde selv en mor som ble syk, men de fant ut at hun hadde kreft, var det alt for sent, så kun klarte seg dessverre ikke. Ta godt vare på moren din og de minnene dere har, skap masse nye minner sammen :D Håper alt er bra med henne i dag, å spesielt deg! Ikke enkelt å takle sånne opplevelser i så ung alder heller. Håper dette gjør at du blir sterkere i fremtiden :)
    Sandra Marie06.01.2017 kl.23:38

    <3<3

    Skriv en ny kommentar

    hits